Annerkjennelse fra sjefen

Jeg la oppsigelsen på rommet, og gikk ned til middag med kollegaene.
 
Kjente en lettelse når jeg gikk ned trappen, og hadde ingen forventninger til kvelden.
Jeg var ferdig.
 
Jeg observerte kollegaene i ledergruppen. Han ene var morsom, den andre ertet, og vi lo. Vi var tross alt blitt en sammensveiset gjeng som jobbet hardt, i en vanskelig tid.
 
Sjefen tok meg til siden for å si at han var imponert over meg, med lite ressurser, og likevel hadde landet omstillingsprosessen, raskt.
 
Oppsigelsen gikk i søpla. Jeg tenkte på hver og en av mine kollegaer, på hva som var viktig for dem, og hvordan de kommuniserte, og hvordan våre ulikheter hadde blitt vår styrke som team.
 
Dagen etter landet vi neste års fokus, jeg hadde endret min kommunikasjonsform i forhold til hver enkelt. Jeg var trygg på at min leder så meg, som en viktig del av teamet, og kjente at min rolle, var viktig for helheten.
 
Leder, hvordan tar du vare på teamet, og hver og en? Henter du de inn igjen, når de blir utrygge, eller lar du de være, uten å vise sitt potensiale?
 
Er dere forpliktet som et team, eller er det de sterkeste enkeltindivider eller fagområder som rår?