Verktøyet som er undervurdert, og likevel tilgjengelig for absolutt alle!

Det vi må leve med 

«Jeg sier til meg selv....» ja, jeg gjør det, og det gjør sikkert du og? 

I perioder i livet kan selvsnakket være det eneste som det går an å kontrollere, har du tenkt på det?

De som har hatt vondt i kroppen, fått en diagnose, blitt syke, satt ut av drift, har kjent på det. Det er så mye hodet vil, men kroppen ligger så langt etter, eller så har den sluttet å lystre.

De som har gruet seg til å gå på jobb, ta store valg, som må gå inn i noe vanskelig, kan også kjenne på det. Forsøke å tenke rasjonelt, være rolig, snakke med seg selv, også lever kroppen sitt eget liv. Noen blir så kvalme før de skal prestere at de må spy, andre er så urolige at de ikke tørr spise for de er så nervøse. Dette påfører kroppen for tøffe tak i lengden. Dette fordi hodet, sunn fornuft, jobben, stillingen, tilsier at dette må du klare, det er forventet av deg. Du presser kroppen for å gjøre det hodet og sunn fornuft, eller din egen pålagte selvdisiplin ber deg gjøre, eller det andre forventer av deg. Du er ikke komfortabel, er du vel?

Hvem betaler prisen? 

Slike opplevelser i livet koster oss noe. Enten via erfaringer når kroppen stoppet opp, eller når hodet spinner så voldsomt, at vi også må stoppe opp. Noenganger får vi en bråstopp fordi livet kommer i veien, dårlige odds, eller uflaks. I denne nedbemanning så ble det din tur til å gå, og du må starte på nytt. Eller denne diagnosen må du lære deg å leve med, eller kroppen har satt deg på en "holdeplass" som straff, fordi du har kjørt for fort, for lenge. Du trenger å puste med magen igjen, og tenke igjennom om den gjeve tittelen virkelig er verdt det, når det gjør så vondt i magen, eller du kan huske sist gang du sov godt, og det var for 3 år siden.

Du betaler prisen, og du skal vite at det gjør også dine medarbeidere som blir utsatt for ditt dårlige lederskap, eller din familie for din korte lunte, og kroppen din også, selvsagt. Legen har kanskje stilt noen gode spørsmål, kiropraktoren har kanskje bedt deg om å starte å trene, og fysioterapeuten ga deg øvelser, som du ikke lenger husker. Du kjøpte riktignok nye joggesko, men de står urørt i gangen.

Så når bråstoppen kommer for deg, så blir du trist og lei, hvorfor deg, og hvorfor så plutselig?

Fra den ene dagen til den andre, hører vi av og til. Så etter en liten tid, hører vi de samme si, «jeg skjønner nå at jeg ikke så signalene, jeg forsøkte å reparere på toppen, men det var nok mer der, enn jeg klarte innrømme.»

Tenk positivt, sies det, og det er lurt når du tar med disiplin oppå det + realisme + tid + erkjennelser + tillatelse til å gjøre det i et roligere tempo + hvile + innarbeiding av nye rutiner? Er du med?

 Selvsnakk blir gjerne forvekslet med det folk er så lei av, tenk positivt, selvhjelpsbølgen.

Selvsnakk er mye mer enn det, det er rettesnorene våre, mønstrene vi har i oss, påvirket av vaner og erfaringer.

 Noen må lære seg at en stor dose tålmodighet, og da må mentalt arbeid få en plass i hverdagen. 

I ettertid kan vi si at selvsnakk er endel av de nye vanene, sammen med en haug av riktige rutiner, valg, fordypninger i ulike temaer der det var behov for mer læring. Så vet vi mye mer om kropp og hode, og når de spiller på lag, så kommer fremdrift.

Ny læring må få gro og feste seg, (det snakkes ikke så mye om det)

Med fremdrift kommer nye mål og muligheter, og fristelsene blir større, og det er da den virkelig store kampen begynner, selve finalen. Alt som er lært er tross alt mindre trent, enn iboende spor og mekanismer, som har vært endel av oss, store deler av livet og formet oss til de vi er. Så da blir det å prøve, feile, fortsette, evaluere, stoppe opp, og reflektere over hva som blir borte på veien, hvilke nye rutiner er nedprioritert nå?

«Det gikk jo så bra, hva har kommet tilbake som en liten usynlig, slu ål?» …ja, det kan vi lure på til vi blir blå, ikke sant?

Da er det selvsnakket sin tur, igjen. Den som forteller og gladelig ramser opp alle de gode vanene, rutinene, og din nye beste praksis. Det var bare autopiloten som overtok igjen. 

(eller de som har motsatt selvsnakk får sin innspilte plate som kommer tilbake; «du er dum, dette klarer du ikke, hva trodde du, at du skulle klare å endre deg, hahaha, du er håpløs, gi opp, du».

Vi trenger slow time, for å hente oss inn, la de nye spor få bli ny E-18 med gode rutiner og vaner. Vi trenger også hjelp på veien og denne erkjennelsen kan kun komme fra eieren, oss selv, den indre motivasjonen kommer ... ja, innenfra! Det er vel også der selvsnakket kommer ifra?

Selvransakelsen

Men bråstopp, det var ikke akkurat det, for mange av de vi snakker med. De som brukte år på å stille høye krav til seg selv, kjøre på, der ønsket om nye mestringer var knallsterkt. Det var heller ingen rask vei tilbake, og det ble ikke en lykkelig slutt, der de innså alt og ingenting, eller kunne meditere i månedsvis for så å komme ut når de hadde sett lyset.

Noen sier de skal bruke resten av livet på å være tilbake, være fullstendig tilstede, de kan sine spor, oppskriften på lykke og suksess, og tålmodighetsreisen de er på, for å få alt til å stemme på nytt. Stemme ja, også med stemmen sin, selvsnakket sitt, det som blir sagt på innsiden.

Det er ikke sånn at de kan si at de hadde alt, eller var på toppen av suksess, det var ikke sånn de tenkte. Mange sier at de tenkte bare at de gjorde så godt de kunne, bare at de hadde mange steder de gjorde så godt de kunne, og når det ble for mange slike steder, så kom etterhvert realismen smygende. Eller bråstoppen, som noen kaller det. Andre kaller det utbrent og får andre diagnoser, blir borte fra arbeidslivet, og andre klamrer seg sakte tilbake. Selvsnakket, det var med hele tiden, fikk stor plass, eller for lite, her er det bare å velge det som passer, for de som reflekterer over det.

Om det var bråstopp eller mange signaler, om det heter det ene eller det andre, så må selvsnakk få større plass. Det må trenes på nytt, noen har en "heiagjeng" på skuldra, mens andre har "styggen på ryggen", noen har begge, og det kan være mange andre varianter.

 Selvsnakk, det vi kan gjøre noe med

Så da er vi tilbake til selvsnakk, det er det vi kan gjøre noe med. Livet er her, der vi bor, den familien vi har, samfunnet for øvrig, jobben vår og fritiden, kropp og sjel. Hvordan vi snakker til oss selv, er kun vårt ansvar, og det er ingen oppskrift på det som er lik for alle. Vi kaller det selvledelse, hverdagsledelse, vaner og uvaner, og den viktigste personen i vårt liv, har første plassen i snakket, hele tiden, og for de som ikke kan skru av feil plate, er det ikke lett å endre, eller komme seg videre. Det er likevel verdt et forsøk og her kommer noen tips om dette.

 Selvsnakket er avgjørende, og her kommer 5 tips;

1. Hvem er det som «snakker» hos deg, pessimisten, optimisten, realisten, dommeren, en fra barndommen, læreren eller hvem hører du best?
2. Kan du skru av noe, sånn at «hjelperne» får større plass?
3. Evaluer talen du sier til deg selv i viktige situasjoner? Gjør den deg godt?
4. Hva trenger du å si til deg selv i din daglige pep talk i stedet?
5. Er det vanskelig, hva ville du sagt til en venn som stod i samme situasjon?

Til deg som vil revurdere ditt selvsnakk, ta med deg en bok på ferie, en tom bok, en notisbok. Fyll den med ditt selvsnakk, det du vil ha med deg videre, det som støtter dine mål og planer for fremtiden.

Lykke til og god sommer!

Executive Business Coach

Cathrine Lie Strand

 Potensialbygger