Venteledelse med selvironi

…snart, husker du?

Snart skjer det, du er helt sikker. Du har kavet lenge, du har klatret inn og ut, over og ved siden av comfortsonen, av og til midt i og kjent på flyten, også forsvant den igjen. Samme løypa fortsetter, inn og ut eller midt i, også glipper det igjen.

Du husker fortsatt akkurat den gangen på det spisestedet der du fortalte om din 5 års drøm. Eller akkurat på den løpeturen når du løp forbi der borte, der hvor det er så fint, eller bortenfor der det er fint, og før du løper tilbake, akkurat der vet du, der ble det hele så klart for deg. Husker du? Du skjønte hvor du skulle, meningen med det du skal gjøre, og hvorfor du er der du er nå, også glipper det, igjen. Men av og til husker du bruddstykker, det var noe om å ta et valg, også prøve, ta sjansen, helt sikkert noe i den gata.

Akkurat i de dager du fylte metervis med selvhjelpsbøker i bokhylla, gode intensjoner, men så ble det med det, husker du? Av og til kikker du bort, og noen ganger blir du inspirert og mange ganger nesten litt kvalm, eller føler deg litt kvalt. Du vet det står det samme stort sett der også.  Det var det der med å ta valg, prøve, ta sjansen og ikke gi deg, ikke sant? Det er jo det det står.

..gå på trynet…

Det er nok viktig å ha virkelig gått på trynet så det synger, vært helt skakk kjørt, helt i bunn, sett mørket også kommer lyset, det virker som det skal være sånn. Det er hardt arbeid på vei tilbake, og masse valg, prøve og feiling, ta sjansen, og være tålmodig. Helt sikkert noe i den gata, det er det de pleier å si, og skrive om.  Ikke sant? De deler sine erfaringer og har en dypere mening med å formidle dette videre til alle oss andre. Det er flott, vi liker det, det gir oss håp, i hvert fall ofte.

Men hva når du ikke har gått skikkelig på trynet, og det bare er litt halvmørkt? Ikke har du sett lyset, og hvis du så det, så forsvant det igjen, men du husker det kanskje litt bak der som en litt emmen følelse, noe som trigger, men så glipper det igjen, ikke sant?

…….løpe fra det hele……..

Du løper fra det ene til det andre, og kjenner av og til på at det er vel ikke helt dette her, vel? Men så glipper det igjen, i foreldremøter, i forberedelser til viktige møter, til beregninger og kalkyler, til maling og husvask og lekser.  Det er jo sånn det er for de fleste, vel?

De færreste flytter til et småbruk i Telemark eller tar et sabbatsår, eller skriver en bok, eller slutter med alt, for så å finne ut hva de skal gjøre, i lotus stilling( eller hva det heter) i ro og mak, og puster, og puster RIKTIG. Du kan til og med kjøpe en bok om pusten, og den er ikke dum. I hvert fall ikke om du av og til glemmer og puste med magen og har fått for vane å ihvertffall gjøre det i Oslofjordtunnelen, ihvertfall en skikkelig gang inn og ut med alt du har, akkurat der i tunnelen. Der har du tid, og husk 70 sona.

..eller ta tak i en liten ting….og prøve litt…

Det er litt mestring i det å slutte med noe, trene på viljen, bestemme seg, og ta noen valg, prøve uten, ikke gi seg. Du har jo prøvd det, og kanskje du fikser det godt til og med. For eksempel, slutte med brus, eller sjokolade, eller gå ned i vekt. Slike ting,  og slike endringer er kanskje mer for de vanlige, men det er ikke så artig å lese om, eller? Det er ikke DET vi blir inspirert av akkurat. Selv om det er vanskelig nok, vi vet jo det.

Men det må være skikkelige kriser, og det må være skikkelige historier som gjør at det rører litt i oss, i hvert fall av og til. Så kan vi tenke litt på det, mens vi tenker på om vi skal ta noen valg, hvilke vi skal begynne med, hvor mye lettere det er å la være, ta sjansen på ett eller annet, kjenne på blodet som bruser hvis vi klarer å krabbe oss ut av trygghetssonen. Kanskje stikke bortom frykt og den forferdelige følelsen »hjelp, jeg mister kontrollen, dette har jeg ikke gjort før", og jammen gikk det skikkelig dårlig. For det gjør nettopp det, av og til. Er du alltid god på noe du ikke har gjort før, kanskje? Må du være det? Er det mange du kjenner som er kjempegode på noe de ikke har gjort før, første gangen de gjør det?

Huff og huff, slikke sine sår, passe på å aldri gjøre det igjen, eller plastre litt, plystre litt og gå på igjen? 

Prøve igjen, kanskje det går bedre neste gang. Egentlig så er du på vei, du kan godt si det sånn. Du har ikke tatt de største valgene, sagt opp jobben og håpet på at horoskopet stemte, du har ikke flyttet fjell, ei heller en busk, men kanskje du kan klippe gresset, før du må finne ljåen? Du kan kanskje trene litt på å ta noen valg, du trenger ikke dele alt på Facebook, du kan ha det helt for deg selv.

Du kan prøve deg frem, snakke med noen om det, kjenne etter om det er verdt det, hva det vil gi deg, hva det vil gi andre om du gjør det, men mest hva det vil gi deg selv, mest det. Så kan du bruke litt lenger tid på å kjenne om du virkelig vil, og tenke på det verste som kan skje, kan du dø av det? Trolig ikke, kanskje få litt vondt i selvfølelsen eller selvtilliten om det ikke går som du håpet, men du har da opplevd verre, har du ikke?

..krise er avlyst….glem det…..du kan likegodt fortsette

Glem krisa, trolig kommer den ikke til deg. Glem å finne den dypeste meningen innerst i skogen, du kan gå deg vill på veien, det kan vokse busker og kratt på deg om du sitter for lenge, og da blir du så tung når du tilslutt skal videre, om det er det du skal.

Reis deg opp, pust, kjenn på livet, det er ferie, ikke planlegg hvert minste minutt, finn deg en oslofjordtunnel som du husker å puste i, les en bok som har fine farger på utsiden, som får deg til å grine, eller så full av spenning at du må sitte oppe hele natten. Ikke bry deg om det, du har vel ikke vekkerklokken på i ferien, likevel? Bli skikkelig trøtt, drikk et glass av ett eller annet, gjør noe du har lyst til, og si nei til noe du ikke har lyst til. Det holder i bøtter og spann.

Lykke til, og god sommer!