Årets nest siste dag, og snart et nytt år på gang.

Det kommer nye dager og mange muligheter før vi skal sitte og tenke på at.... nå er det årets nest siste dag, igjen.

(mange tenker nok ikke så mye på det, men kanskje du?)

Har du nådd nye mål, nye topper eller nye bunner dette året?

Når du trodde du hadde vært igjennom så å si alt, så var det jammen mer der det kom fra, «hipp hurra!», du lever ennå, gjør du ikke?

Har du ledd så høyt du kan, bare fordi du var usikker på hvordan din latter er, fordi det er lenge siden du brast ut i latter?  Innså du at den latteren ikke passet deg, og du må finne en ny, en som kommer innenfra, igjen? Er du bare fullstendig ute av trening, kanskje? Litt vanskelig å se lyst på livet? Drittlei av «tenk deg positiv», og «Kick ass, repeat»?

Kanskje du har grått dine tårer, eller ropt «F……i hel……….»så mange ganger når du hadde vondt, eller skjønte at du har gjort noe helt feil. Kanskje du har fått velment trøst, men ikke fant noe hjelp i det? Kanskje du syntes så synd på deg selv, at selv du ble drittlei av deg?

Kanskje du har gjort akkurat som du pleier, også har det blitt akkurat som det skulle, dette året her for deg. Er det urettferdig eller veldig bra, syntes du? Du har nådd dine mål og det gjorde så godt som du ikke kunne forestille deg, eller akkurat så godt som du håpet, «good for you, ingenting er bedre enn den følelsen, ikke sant?»

Har du hørt så mye på avspenningsfiler, podcaster og sett på fine foiler med gode statements, at du kjenner at du vil skjære deg løs, totalt» overload» hos deg? Du har hatt din PT eller Coach, jobbet jevnt og trutt, og hatt lyst til å slenge han/henne i havet?

Eller kan det ikke bli stille nok, eller på den annen side kanskje ikke nok lyd, flere lyder oppå hverandre må til, for å få fred og ro? Maskinen din går, men den trenger lading, samtidig som du føler deg forferdelig ferdigladet, men likevel helt tom? Forstår du hva jeg beskriver?

Hvor i all verden er den hurtigladeren, når du trenger den?

 Ja, hva kan alt dette hete, disse "tilstandene" som møter oss til frokost eller før vi står opp, eller til dessert? De følelsene vi har med oss om vi vil det eller ikke, de som preger dagen vår, om det er overtenkeren i oss eller skeptikeren vi tar med oss igjennom dagen.

Når hele tribunen din er full av bortelaget som "buuuer og buuer" for alt du gjør, eller ikke gjør? Når du leter som pokker etter hjemmelaget ditt, men de har gitt deg opp og gitt deg finger`n, de også. Hvem er du, da, der du står helt alene?

Å slå alene er ikke gøy, men det er når du står alene du ser hva du er bygget av, er det ikke?

Hva gjør du når det butter, eller du kjenner på suksessen? Hvem ber du om hjelp, hvem takker du for suksessen? Er du full av deg selv, eller er du en del av laget? Husker du å takke «godfolket» på vei opp, eller står du alene og tar imot applausen? Takker du det folket som hjalp deg på bunn, løftet deg i stabilt sideleie, og heiet deg videre frem til stående og gående, kanskje til og med løpende og rett inn til mål på beste tid? Wow!

Bestevenn eller sjefen!

Jeg har kjent på disse følelsene i år, eller tilstander om du vil kalle det det. Jeg innrømmer det gjerne, jeg er så glad for at dette året snart er slutt. Puh!! Samtidig ville jeg ikke vært det foruten. Det er ikke noe synd på meg, jeg har stått i mitt, akkurat som du har stått i ditt.

I år har jeg fått hjelp og jeg har lært meg å be om hjelp. Jeg har jammen et fantastisk godtfolk der ute som har vært der for meg. Tusen takk for at dere har vært der for meg, jeg er veldig takknemlig, dere vet hvem dere er.

Jeg har også fått meg en ny bestevenn, og det er en dame jeg har hatt i tykt og tynt bestandig, jeg har virkelig latt henne gå for lut og kaldt vann i lange perioder.

Hun er meg, og jeg klarer meg nok ikke uten henne fremover. Hun er ganske ok, når jeg lytter og pleier henne, og jeg tror faktisk at vi har blitt enda bedre venner det siste året, selv om vi også absolutt kan snakke om «hat» til tider. Jøye meg, hun kan være ganske tett av og til, tranglært og glemsk også.

For deg som ikke forstår hva jeg snakker om nå, så er det helt ok, jeg forsøker bare å slå et skikkelig slag for hverdagsledelse, det virker kanskje som noe kjedelig og rart. Jeg har lært meg om igjen, må jeg nesten si, hvor viktig det er å lede seg selv.

Et skikkelig godt tips for det neste året, er å ta din hverdagsledelse på alvor. Jeg tror ikke min innstilling hadde overlevd uten mitt fokus på hverdagsledelse dette året. Hver dag har jeg tenkt at

« jeg må gjøre så godt jeg kan med det jeg kan, nå og i dag, og resten av dagen». Jeg vet ikke hvem jeg hadde vært nå, om jeg ikke hadde trent så godt på dette i år.  

Jeg vet ikke om folk hadde giddet å hjelpe meg, heie på meg, eller være der for meg, om jeg ikke hadde vist dem at jeg trengte hjelp, støtte og heiarop, og å bli utfordret underveis.

Nå leder jeg meg selv bedre enn på lenge, og for 2018, så ser jeg mange muligheter og mange humper i veien. Jeg har tenkt å være både våken, fokusert, utvilt, trent, og tilstede når jeg tar fatt på 2018, ikke mer, ikke mindre. Jeg skal jobbe med potensialbygging, både min egen og andres. Bare vent, kanskje nettopp vi jobber sammen til neste år?

Jeg har alltid vært opptatt av «walk the talk», og nå tar jeg et skritt videre og strekker min trygghetssone, jeg kjenner at jeg gleder meg, jeg er klar, det blir gøy, og skummelt. Samtidig er det dette jeg alltid har drømt om, men ikke turt å ta frem. Jeg vil gjøre mer av det jeg har tro på, jeg er klar, jeg er sjefen og jeg har ingen andre å skylde på, enn meg!

Hva sier sjefen din?

Hva med deg, her på årets nest siste dag. Er du fornøyd? Ble det bra? Er det noe som skal bli bedre? Er du din bestevenn, eller har du litt å gå på?

Hverdagsledelse er ikke lett, og det mest irriterende med det er at det kun er en sjef å skylde på, og det er deg. Hvordan leder du deg selv dit du vil til neste år?

Godt nyttår, uansett, nyt siste dagen i år med sjefen, den kommer ikke tilbake! Sjefen kan du ta tak i til neste år, den mest innflytelsesrike sjefen din er alltid med med deg, alltid, uansett!