En annerledes leder historie

Dette er historien om noen erfaringer som er gjort i rollen som leder i den seneste perioden. Det var et prosjekt vi hadde gledet oss til å sette i gang med. Vi hadde snakket om forventninger, satt tidsramme, budsjett, alle fikk være med å ta beslutning på noe de syntes var viktig, og alle hadde blitt hørt.

Normalt sett har vi også hatt med noen seniorer ved slike prosjekter, men i år tenkte vi å prøve oss uten. Vi var fulle av forventninger og satte i gang. Den siste ankomne var ivrig og gikk inn i oppgavene med hud og hår, jeg så hans motivasjon lyste, og vi berømmet hans fremgang fra dag til dag. Det var tydelig at det satte i gang et ekstra gir for han, så tilslutt ble han faktisk utslitt. Som leder forstår jeg ikke at jeg ikke så det litt før, men etter litt mat og hvile og mindre omfattende program og oppgaver, så kom han til hektene igjen. Han var glad for at han fikk være med på prosjektet og han viste tydelig at han var fornøyd, til tross for en liten knekk.

En av de andre har som regel den omsorgsfulle rollen, står for underholdningen, bevertning, og viser som regel stor glede over oppgavene. Er nok ikke den raskeste, og trenger noen ganger litt påminnelser, men godt humør og stå på vilje bruker å hjelpe for å komme i mål. Da vi var kommet midtveis i prosjektet, ble hun frustrert, og ga uttrykk for at det ikke var slik hun hadde forventet det. Hun syntes det var for mange involvert, og hun forstod ikke poenget, og var usikker på hvor vi skulle med dette prosjektet.

Som leder tok jeg selvsagt det til etterretning, og bestemte meg for å bli ved hennes side, til hun kom til neste oppgave. Jeg ender gjerne opp ved siden av og vi bruker å løse deler av oppgavene sammen. Jeg blir så fascinert over denne personens åpenhet og syn på verden, siden hun er så uttrykksfull så får jeg av og til også et innblikk i oppgavene fra et annet ståsted, og det finner jeg nyttig. Hun er gjerne den som sier i fra også, og det spiller ingen rolle hvem som hører. Jeg beundrer henne for det, hun gir ikke opp, selv når det går litt trått. Av og til har jeg lært at jeg må holde meg litt på avstand, og når jeg hører en liten trall, så vet jeg at det er greit å komme tilbake og fortsette.

Avdelingslederen er den trofaste typen og stødig som fjellet selv, typen du kan ta med i stormen, og en som vet hva som skal gjøres,  og pleier å si ifra når noe ikke er ok. Det skjedde  også i dette prosjektet, og når det nærmet seg avslutning, så kalte jeg inn til et ekstra møte.

Vi evaluerte og alle fikk snakke, fortelle hva som gjensto for at de skulle komme til mål. Her merket jeg at teamet fungerte godt, alle lyttet og var interessert i å høre hva de andre mente. Her ble vi nesten for snille og ivaretagende overfor hverandre, så tilslutt måtte jeg ta en beslutning. Prosjektet ble ikke ferdig slik vi hadde tenkt, når vi så på mål og hensikt, så hadde vi ikke helt truffet. Jeg måtte melde ifra videre, og det likte jeg ikke. Jeg fortalte det som det var, og ga beskjed om at det var endringer som vi måtte ta hensyn til, og at vi ville fortsette prosjektet med et annet utfall. Det viste seg at det var rett beslutning for teamet, alle virket fornøyd, og det viste seg at vi kom på riktig spor igjen.

Vi feiret at prosjektet var avsluttet, og ble enige om noen justeringer til neste økt. Som leder var denne oppgaven svært nyttig, og jeg må si at selv om målet virker klart, så er det likevel flere uforutsette hindringer på veien. Jeg merket også at det var forskjellige interesser og forskjellige måter å tolke oppgaven. Jeg tok meg også noen friheter som leder og tok noen avgjørelser som sannsynligvis ikke var til teamets beste, men desidert best for meg der og da.

Nå er prosjektet over og vi går tilbake til de vanlige arbeidsoppgavene våre. Vi har lært, erfart og har snakket om neste prosjekt allerede. Når ledelsen svikter, så er det lett å skylde på andre. Skylddeling er sikkert greit, men i bunn og grunn så er jeg opptatt av å stoppe opp, tenke igjennom hva som skjedde, evaluere, snakke sammen, og endre fokus for neste gang der det ikke holder. Hvis fokuset blir for bredt, så faller noe bort, det er kjedelig, noen ganger er det kanskje til og med riktig med en beklagelse?

Jeg har satt noen få laserfokus i mitt lederskap fremover, og funnet noen tiltak som vil bringe meg nærmere målet. Jeg forventer resultater av ledelsen, og lederen her er meg!

Når jeg står fast om det er på jobb eller privat, så forsøker jeg å dra inn jobbteori/erfaringer begge veier. Det kan være en interessant øvelse hvis du står fast i for mye «Feelings» eller «vante mønstre».  Skjønner du hva jeg mener, eller høres dette veldig rart ut? Hvordan løser du det, når du skjønner at du må stoppe opp, og har kommet i feil spor? Vært ute for noen spennende prosjekter i det siste? For liten plass, for stor plass, for lite kryssord, for mye? Fint vær, dårlig vær? En tante som pratet for mye på en litt for trang hytte, eller for mye stillesitting i påsken? Hva venter vi på? Opp og hopp, hei og hopp, piff paff, det går fint, fortsett med det som er bra!!

Du skal nok få høre hvordan det går, denne lederen har lært! Jeg har noe på gang…🙂