Som seg "hør og bør", eller?

Hva betyr det egentlig å være opptatt av sin egen selvstendighet, ta sine egne valg, si hva man mener og stå ved sine valg? Noen ganger kan det være vanskelig, ikke nødvendigvis å snakke om det, eller tenke på det, men når en møter seg selv i døra så blir det noen ganger litt «goddagmann økseskaft» svar.

Det velkjente eksempelet mange kvinner spør sin mann om; «ser jeg tjukk ut i denne?».  De aller fleste menn har erfart at det finnes ett svar her; nei. Og når vi spørr igjen, så er det; neida. Og når vi spør en gang til og de svarer; så ta på deg noe annet!!!!! Ja, så er vi i gang, «jeg visste det, du syntes jeg er tjukk i den, du liker den ikke, kunne du ikke sagt det med en gang?

Pippi har funnet ut at hun er finere uten briller. Vi er ferdig med første stadie, det om når andre barn erter litt om brillene. Den er innarbeidet, og den bryr hun seg ikke om, hun vet hva hun skal svare for at de skal slutte. Men, hva gjør vi når hun selv har funnet ut at hun ikke liker dem og det har blitt en sannhet for henne? Som den greie mora jeg er, så spør jeg henne om hun heller vil «skjele»? Det vil hun ikke, og vi vet begge at det ikke hjelper at jeg sier at hun er fin med brillene sine, men skjele vil hun ikke, da er det bedre med brillene likevel, for denne gang.

Når vi spørr barna hvem de vil ha med hjem etter skolen en dag, og de svarer et barn «vi ikke ville valgt». Vi vet i teorien hva vi skal svare, men med hånden på hjertet, er det ingen som har forsøkt å styre over på andre barn, i hvert fall en gang i blant? Er det riktig?

Når barnet ditt spør deg om hvorfor hun eller han aldri blir bedt hjem til andre etter skolen? Hva gjør du da? Eller når noen barn har vært med til dere 4 ganger, fordi du vet at barnet ditt så veldig gjerne vil være med det andre barnet hjem? Er det ok å spørre de andre foreldrene om ditt barn kan bli med dem hjem?

Det er masse møter og ulike aktiviteter i skolen som gjør at vi av og til løper beina av oss. For er det ok å ikke stille? Nei takk, vi kommer ikke, det er lenge siden familien vår har sittet rundt kjøkkenbordet og spilt spill, det har vi tenkt å gjøre i stedet. Er det ok? Hmm..Fellesskapet, da? Noen tok initiativ, noen er opptatt av klassemiljøet, det er jo kjempebra.

For en stund tilbake overhørte jeg en samtale på skolen mellom 2 jenter i 3 klasse, og jeg hadde så lyst til å gå bort til jenta og gi henne en skikkelig klem, hun var så tøff;

Nr 1; Vet du hva jeg skulle ønske nr 2? At du en eller annen gang når du kom bort til meg, ville spørre meg om å leke med meg, ikke bare spørre om jeg har sett nr 3?

Nr2; OK, det kan jeg gjøre, skal vi leke sammen?

Nr 1; Ja.

Også lekte de. 

Jeg tenker at hvis det var mer sånt mellom folk så ville mange misforståelser vært unngått. Å gjøre slike ting som voksne er noen ganger knall tøfft. Vi valgte å ikke delta i gågruppe med andre barn, fordi vi voksne har fleksibilitet i hverdagen og noen ganger rekker vi å gå hele veien med våre barn. Da får vi vite masse, og det er veldig koselig. Men det å gjøre dette, velge å ikke delta på denne «arena», det innrømmer jeg har vært vanskelig ,men jeg ville ikke byttet det bort.

Vi snakker vi fint om å godta hverandre og forskjellighet/mangfold. Gjør vi det?

Innimellom når jeg synes jeg blir for fordomsfull, eller for stereotyp så har jeg 2 bøker jeg tar med meg i et dypdykk(de som er avbildet her). I går kjøpte jeg en pute med pingvin motiv, den skal få plass i stua vår. Den skal minne meg på dette med mangfold og at det er greit å ta andre valg en flertallet. Dessuten skal jeg tenke igjennom mine "hør og bør". 

Har du noen "hør og bør", som ikke henger sammen med den du vil være eller dine verdier? Hva kan du gjøre med dem?