Gjengen

Å møte opp

En dag møttes noen som ville gjøre en god jobb. Noen jobbet med flere andre,  og sammen hadde de også lyst til å gjøre en god jobb. De visste ikke helt hvem som gjorde hva, men det ville de finne ut.

De fant ut det, og bestemte seg for hvem som skulle gjøre hva. Så bestemte de seg for hva som skulle til for at de skulle gjøre en god jobb. Av og til var de ikke enig, noen ganger gikk det ikke som de hadde håpet. Noenganger møtte de på Fru Unnskyldninger, og andre ganger kom Herr Bortforklaring innom. Andre ganger var det både Sint og Drittlei som møtte opp.

Men de fleste gangene var det god stemning, og de jobbet jevnt og trutt. De fant ut at de ville heie på hverandre, og startet å bry seg der de visste at de virket. De virket på andre og hverandre, og etterhvert startet de å dele med hverandre hvordan de virket på hverandre og flere.

Å erfare med flere

Etter hvert ble de en gjeng. En gjen som ville samme sted, noenganger falt noen fra, men ofte var de en gjeng som jobbet sammen, heiet på hverandre, enda noen tok beinkrok når de trodde ingen så.

Likevel fortsatte de å jobbe sammen, de snakket sammen om hvor de hadde vært, hvor de var på vei og ble enige på nytt på hvor de skulle videre og hvordan de skulle gjøre det.

Sakte men sikkert så var det noen som ble litt bedre, litt mer konkrete, og litt mer ansvarlige. Så begynte noen å kjenne at det virket, og det var til og med litt artig. Så begynte de å se et system i det hele. Noen likte det nye systemet, andre tenkte ikke på det, men de fortsatte. Noen ville ikke mer, men det kom nye til, og de ville være med i gjengen, og de kom fort etter.

Så ble de litt lei, de glemte litt hvor de skulle, og egentlig merket de ikke så stor forskjell,  trodde de.

De hadde selvsagt kjent på ubehaget, men etter hvert var det blitt en vane, det de gjorde. Det var bare sånn de gjorde det, tenkte de. Fra dag til dag, så merket de ikke at de hadde hevet standarden.

Endringsreisen

Plutselig en dag så fikk de vite at nå skulle de endre på noe, og de kjente at det var litt skummelt, de kjente det var litt ubehagelig. Innerst inne hadde de kanskje håpet at det skulle gå over, at det var nok, nå? De visste ikke hvor de skulle igjen, og de hadde jo egentlig hatt den følelsen før.

Så der satt de, litt nervøse og litt usikre, og litt betenkte. Så ble de tatt med på en helikopter tur. Sammen kjørte de opp i lufta og tilbake til der de en gang hadde vært, de så på det, lot det synke inn, og så kjørte de tilbake. Nå virket turen så kort, og likevel hadde de reist så langt.

Når de kom tilbake så kjente de seg godt igjen der de landet, det var der de hadde vokst, blitt bedre, trent og plutselig var det likevel veldig trygt. De hadde sett hvor de hadde vært, og plutselig oppdaget de hvor mye som var blitt annerledes, sånn når de så tilbake på det.

Å kjenne mestring på reisen

De hadde nok merket voksesmertene av og til, men det var egentlig glemt, for nå hadde de både joggesko og forundringsbrillene sine på. De var jo en gjeng, og sammen var det ikke noe som virket vanskelig for de. Så det de hadde gruet seg for, det de trodde de ikke visste hvordan de skulle gjøre, dette nye? Det var bare det at de skulle trene på noe nytt, kursen var endret, forskjellen var bare at nå kunne de knyte skoene selv, de kom fort i løpeposisjon og de visste mye mer om hvor de skulle. Dessuten visste de det aller aller viktigste de hadde erfart det siste året.

De kunne, sammen kan de få det til, de kunne støtte hverandre, og be om hjelp. De kunne vise hverandre nye høyder og dele hverandres erfaringer, de ville til og med gjøre det enda mer, og enda fortere, nå.

De var glade, de reflekterte på nytt, og fant ut hvor enormt mye det gikk an å reflektere over, og hvor fort det gikk nå. De var enig om hvor de skulle, veien var ikke helt klar ennå, men alle hadde både mot og vilje, og visste at allerede dagen etter skulle de fortsette på reisen de hadde startet. 

Hva skjer i morgen?

Det er det kun de som vet.

 Jeg tror på dem, jeg tror de kommer til å gjøre det de ble enige om i dag. Jeg heier på dem, og er så stolt av denne gjengen. De har kommet så langt og nå skal de enda litt lenger. Jeg har store forventninger til dem. Det beste er at de har store forventninger til seg selv, og de har lyst, og de er klar for neste løp. Det de trodde skulle være vanskelig, hadde de nesten glemt at de nå hadde erfaring i.

Hva skjer i morgen?

De kommer nok til å fortsette, prøve, feile, gjøre, bli slitne, gjøre det rett, miste grepet, tenke at det ikke nytter, og likevel kjenne at de likevel skal fortsette. For akkurat når de ikke vet om de orker, så er det en annen som kommer bortom og tar den med seg videre. For nå er de sammen, og de er en gjeng, de trives, de vil hverandre vel, og de er sammen om at det er de som vil videre på neste  harde reise. 

Jeg er bare av og til innom denne flokken, men de gir meg inspirasjon, og jeg gleder meg så til å guide de på neste helikopter tur også. Men først så skal de fortsette i morgen, og dagen etter, og dagen etter.

Heia, heia, heia!!