Er omvendt også ok?

Noenganger har vi frokost til kvelds og omvendt, andre ganger bades og vaskes det på morgenen i stedet for på kvelden. Favoritten her hjemme er likevel når vi har dessert før middag........mamma, kan vi ha omvendt middag i dag? Noenganger kan vi det, og det er veldig stas.

Pippi har lært meg å lese en bok på så mange måter. Vi tror at vi stadig må trene på å gjøre ting litt annerledes enn hva vi pleier. Vi har et motto her hjemme som er at; det vi vil, det får vi til, og innimellom serverer Pippi meg den rett i retur. Jeg er ikke så god på playstation, og jeg har ikke så lyst til å bli det heller. Men det er Pippi, og hun har lært at det er mulig, og da må jo jeg også kunne bli det!?

Jeg tenker at sånn er det med så mye. Noenganger kommer omgivelsene, rammene, forventningene, møsntrene, kulturen og baner vei, uten at vi rekker å tenke skikkelig på det. Vi godtar at det bare er sånn. Noen ganger stiller andre krav til oss, og vi følger strømmen, noen ganger står vi på barrikadene, noen ganger avstår vi fra å gjøre det.

Jeg trener på comfort sonen, prøver å se en sak fra minst 2 sider, prøver å ikke helt gå i et fastlåst mønster. Det slår meg likevel at det er mye lettere å gjøre det når jeg vil, når jeg vet hvorfor jeg gjør det, når jeg kan gjøre det på min måte, når jeg sitter i førersetet, selv kan påvirke og avgjøre.

Jeg vet ikke om våre omvendt opplegg hjemme gjør barna rustet for det som kommer, eller for den sakens skyld, om det hjelper meg å tenke utenfor boksen? Jeg klarer ikke alltid skille på det jeg må godta og det jeg ikke vil godta. Jeg vet ikke alltid hva som skal defineres som utenfor boksen, eller som bare er idiotisk forslag? Jeg vet ikke om det hjelper å leve etter at det jeg vil, det får jeg til.

Men, jeg VET at det er godt å stoppe opp innimellom, tenke igjennom om det skal være sånn det er, bare fordi det alltid har vært sånn? Jeg VET også at det koster litt å prøve noe annet  for å se om det går. Men mest av alt, så VET jeg at øyeblikket som gir meg innsikt, god følelsen eller AHA opplevelsen, gjør at jeg fortsetter å utforske, være nysgjerrig. Så får jeg litt vondt i magen når jeg likevel opplever at jeg ikke liker noen endringer, at jeg ikke er enig, at jeg ikke klarer å se det fra andre sider, og må kjenne på det ubehagelige; om jeg har blitt for snever og sær?

Er omvendt OK? Hvem skal definere det? Hvem skal bestemme det? Godtar du, eller sier du ifra, stopper du opp, eller putter du en rosa dyne over, og venter til det går over? Går det over? Tar du feil? Har du rett?

Er det kanskje helt riktig denne omvendten, her? Er den ikke omvendt likevel, og for hvem? SKjønner du ikke hva jeg skriver om? Sier det mest om deg eller meg? Jeg vet ikke jeg, jeg vet bare at noen ganger er jeg klar for omvendt, og noen ganger kan jeg ikke fordra det.