Strake armhevinger eller løfte kroppen opp og ned?

Før kunne jeg ta strake armhevinger, og var i grei form. Da hadde jeg bedre tid, prioriterte trening, og syntes det var en naturlig del av hverdagen. Det var også sosialt, vi var flere som trente sammen, vi dro hverandre med, og heiet på hverandre når en ble sliten eller lei. Men det er lenge siden nå.

Lenge har jeg tenkt at jeg skulle kanskje begynne å trene, bare jeg fikk litt bedre tid, eller om en måned, kanskje ikke nå, eller helt enda. Før jul prøvde jeg meg på disse armhevingene igjen, klarte bare 3, for et nederlag.

Jeg har bestemt meg for at dette skal jeg klare igjen. Nå løfter jeg overkroppen opp og ned så mange ganger jeg klarer 3 ganger i uka. Jeg har erkjent hvor jeg er og laget en plan, på vei til målet er det flere tiltak jeg må gjennomføre, jeg må stå på, det er opp til meg. Jeg har gjort om på mine prioriteringer, det er lett å glemme, men jeg har bestemt meg for at jeg skal klare det. Det betyr at det er noe annet jeg ikke kan gjøre, men den konsekvensen skal jeg leve med.

 I det siste har det slått meg at akkurat sånn er det i organisasjoner også, spesielt ved endringer. Det vanskeligste slik jeg ser det i slike endringsprosesser, er å erkjenne konsekvensene av endringen og lære seg å leve med den også i etterkant, la det bli den nye hverdagen. En endring medfører at noe må gjøres på en annen måte fremover, og det er her jeg opplever at mange glemmer at det er valg som kan tas uten at det er noe en skal få beskjed om, men som alle må kjenne på selv. I slike faser er det stor usikkerhet på arbeidsplassen, og hver og en kan få litt vondt i magen, fordi en ikke føler at en strekker til, føler seg utrygg, demotivert, eller er usikker på retningen. Det er også litt oppgitthet, og sårhet, fordi noen kanskje har bestemt at det en selv synes har vært viktig, kanskje ikke skal være like viktig fremover. Noen klager, noen biter tenna sammen, noen slutter, noen venter og noen går videre. Noen ganger har jeg valgt å bli igjennom endringen, og det er en nyttig øvelse. Noen ganger har jeg valgt å finne på noe annet, og da erkjenne at jeg ikke vil få oppleve resultatet av akkurat den endringen der. Uansett valg, så er det nyttige erfaringer å stoppe opp, og tenke igjennom hva som skal skje fremover, og om det er noe en kan leve med.

 Hva kan jeg godta og hva kan jeg ikke leve uten? Dette er mine store spørsmål ved slike mulige veiskiller. Jeg har en grunnøvelse som jeg må gjøre i slike situasjoner. Jeg må kunne se meg selv i øynene når jeg pusser tenna hver morgen når jeg forbereder det jeg skal gjøre. Så må jeg gjøre den samme øvelsen på kvelden og da må jeg også kjenne at det stemmer med magen, det jeg har brukt dagen på, de valg jeg har tatt og de beslutninger jeg har tatt, eller for den sakens skyld de beslutninger jeg har måttet stå lojalt bak. Etter hvert har jeg opplevd at det er endringer hele tiden, og denne øvelsen har blitt noe jeg gjør hver dag. En bitteliten kort evaulering, kjenne litt etter, en liten refleksjon.

Den store overordnede overveielsen kan også være om man er innstilt på å være med på  ”å løfte overkroppen opp og ned”, til jeg/du/vi/organisasjonen er klar for strake armhevinger.