Farvel, min venn

Jeg husker ikke helt når jeg møtte deg for første gang. Det er ikke sikkert jeg la merke til deg i starten. Du hadde nok bestemt deg, før meg. Sånn i ettertid kan jeg ikke forstå mitt valg, jeg tror ikke at jeg forstod at jeg hadde et valg heller, den gangen. Likevel tror jeg at jeg ikke ville vært det foruten, til tross for at det høres rart ut. Det ble i hvert fall til at vi hang sammen.

Jeg husker at det var på skolen. Jeg skulle lese høyt, og jeg gruet meg veldig. Jeg hadde gjort leksa mi, og akkurat da jeg skulle begynne, så visket du inn i øret mitt; “nå må du ikke stamme, da, er du helt sikker på at du kan det her”. Jeg prøvde å glemme dine kommentarer, og stotret meg i vei, svettet i hendene og var lettet når det var over.

Så skulle vi bytte sidemann, vi satt to og to i klasserommet. Jeg hadde lenge hatt et godt øye til Hermann, og frøken sa at vi skulle skrive en lapp over de vi ville sitte ved siden av, både en jente og en gutt. Frøken skulle holde det hemmelig, men det kunne være at dersom to ville sitte ved siden av hverandre, så kom det til å bli sånn. Så kom du igjen, “Herman har valgt Hege, hun er mye penere enn deg.” Jeg svelget unna, og gikk hjem og var lei meg, for du hadde sikkert helt rett. Gleden var stor da jeg fikk sitte ved siden av Herman likevel, og da han hvisket i øret mitt at han hadde valgt meg, så da bestemte jeg meg for å glemme deg for alltid, du var ikke grei.

Så begynte vi på turning sammen. Det var godt å ha noen å gå frem og tilbake med, for jeg var så redd for å gå alene. Men du fortsatte i samme stil. Jeg husker jeg hadde på meg en ny lys bukse, det var høst, vått og grisete. Vi gikk over et jorde, og du sa stadig at “nå kommer du til å falle, ødelegge buksa og morra di blir sint”. Selvfølgelig var det akkurat det som skjedde, og du var strålende fornøyd.

En dag på turninga så kom det en dame som lette etter talenter. Jeg var oppglødd og syntes dette var veldig spennende, jeg likte turningen, men du var ikke positiv. “ du kommer ikke til å bli valgt, du er ikke god nok, sa du.” Jeg ble valgt, jeg ble også utvalgt til å være individuell, og ikke i tropp. Jeg fikk ekstra trening, men jeg husket stadig det du hadde sagt. "De andre individuelle er mye mykere og sterkere enn meg og mye søtere, sa du”. Du fortsatte slik, og hver gang jeg var i konkurranse så glemte jeg alltid hvordan jeg skulle avslutte. Jeg var så usikker der ute, at jeg glemte helt å nyte øyeblikket, kose meg på scenen og vise hva jeg kunne. Det tok flere tiår før en annen venn fra troppen fortalte meg at hun aldri forstod det der med at jeg glemte slutten, og at jeg tilslutt sluttet. Det var jo en grunn for at du ikke var i troppen, sa hun, du var alene på matten, jeg var aldri god nok for det, derfor var jeg en del av en hel gjeng der på matta…………..Da forstod jeg det, så dum jeg hadde vært, hvorfor hadde jeg hørt på deg. Jeg likte jo det jeg holdt på med, likevel klarte du på en måte å ødelegge det for meg.

Det var liksom sånn med deg, du var ikke grei, men samtidig så passet du litt på meg, jeg ble aldri skuffet over noe, sånn på ordentlig. Du hadde jo på en måte forberedt meg på hva som kom til å skje, og det gjorde jo det. Etter hvert ble jeg veldig nøye på å forberede meg på alt jeg skulle gjøre, jeg håpet at du en gang kunne si noe hyggelig til meg. Som den gang jeg stod foran klassen med særoppgaven min, og det gikk mye bedre enn hva du hadde sagt.

Eller den gang jeg fikk min første jobb, du var så negativ i forkant, du var sikker på at jeg ikke kom til å få den. Etter hvert fikk jeg lov til å være frukt ansvarlig på lørdagene, men da fortsatte du igjen. "Skal bananene på kjøla eller ikke?" jeg var så usikker på alt det der, redd for å gjøre feil, og dine kommentarer hjalp absolutt ikke. Du fortalte meg hvor mye det ville koste om jeg tok feil, og at jeg sikkert fikk sparken. Jeg laget mine egne lister over de ulike sesongene, så du ikke skulle få rett. De andre som jobbet der likte også listene mine, og jeg hadde full kontroll over bananer og alt det der. Jeg var ganske lei av deg og vi mistet litt kontakten.

Så flyttet jeg for å studere og da begynte vi å ha litt kontakt igjen. Jeg tror det var mest fordi jeg var usikker og ikke kjente noen, jeg var så beskjeden, og hadde litt vanskeligheter med å bli kjent med folk. Jeg leste en del, og slet voldsomt med finans. Da var du der igjen, “du har jo aldri vært noe god i matte, det er klart dette er for vanskelig for deg” sa du. Du hadde nok rett, jeg strøk 2 ganger på rad. Jeg var så lei meg og du frydet deg. Tilslutt bestemte jeg meg for å kutte kontakten med deg, fokusere på finansen og klare faget. Jeg måtte tenke annerledes, jeg måtte finne løsningene, jeg ville jo virkelig klare dette her. Jeg tok litt spesialundervisning og klarte eksamen. Jeg var så stolt, og du var ikke der.

Så ble det noen travle år, vi hadde litt kontakt, men når vi en sjelden gang traff på hverandre, så merket jeg at du ikke var noe bra for meg. Jeg ble så usikker, alt ble vanskelig og negativt, og du tok all energi fra meg. Likevel så ble det alltid sånn at når jeg hadde det som vanskeligst, så var du der. Jeg hadde giftet meg. Men så fikk vi ikke barn, og du var der igjen. “Du kan ikke få alt, dere skulle ikke ha blitt så gamle, du har liksom valgt karriere du, sikkert fordi du har røyket i så mange år, du kommer ikke til å bli mamma”. Jeg var jo lei meg uansett, så dine kommentarer gjorde ingenting hverken bedre eller verre. Tilslutt skjønte jeg at det var feil å holde på deg, det du sa tok alt fokuset bort fra det som kunne være positivt.

Jeg nektet deg å komme på besøk,” jeg startet å fortelle at jeg kom til å få barn, at jeg trodde på det, at jeg hadde drømt det, at jeg hadde kjøpt en liten sparkebukse som jeg hadde gjemt i undertøyskuffen min. At nettopp jeg kom til å bli en fantastisk lykkelig mor, og at jeg ikke orket ha mer kontakt med deg.” Det var det verste du kunne høre, jeg visste det, du bare gikk, og jeg syntes det var en stor lettelse. Jeg trengte deg ikke lenger.

Ett år etterpå var jeg blitt mor, og plutselig så ble jeg mor igjen, jeg var lykkelig, men jeg kjente din påvirkning og holdninger komme likevel. Så tok jeg et valg, et vanskelig valg, et valg jeg skylder meg selv og mine barn å holde. Resten av livet vil jeg leve uten deg.

Jeg sa ditt fulle navn for siste gang da du gikk; ha det bra, frøken Negative Kritiske Tanker.

Hilsen fru Positiv Innstilling Hjelper Alltid