Skuff på skuff

Det er påske, men det skal ryddes. Hver eneste skuff er full, faktisk mer enn full, noe er utgått på dato, noe er for lite, noe lukter feil, og noe må kastes, noe skal spares til senere. Hele kommoden bugner, og det må tas tak. I den ene skuffen er det alt vi ikke bruker, og kanskje skal bruke igjen, valg må tas, nå.

Men kan vi kaste kaffekopper med hank? Og T-fatet som hører til? Det brukes kun når den eldre generasjon kommer, ellers drikker vi av disse hersens nymotens termokoppene, sitat eldre garde.  Skal vi tørre å gi dem til noen som bruker slikt? Hva med den grusomme skåla vi fikk til bryllupet, brukt hvor mange ganger; aldri! Skal den stå 10 år til?

All 5 sekunders lykke som har vært(sjokolade) må nå ta sin konsekvens, og mye klær må gis videre. Det er bare å innse at dette opptar mye plass og her er det mye som aldri mer får svingt seg i dette huset. Skal bli godt å bli kvitt det som ler litt rart mot meg når jeg ser på det. Må tenke litt på det, jeg har jo sjokolade avtale med en venninne, dvs en avtale om at vi ikke skal spise sjokolade, og den som sprekker, ja den har dårlig viljestyrke eller noe…Det kan jo være at det kommer noen hyggelige resultater ut av den avtalen. Likevel, det må nok my ut av huset!

Det skal også ryddes i årshjulet. Det verste med denne skuffen er at den er tom, men den er full av holdninger, burde og skal. Denne skuffen skal fylles med den nye årsplanen , og den har fått en ny forutsetning, den heter; hva har denne familien lyst til å gjøre med sin fritid og ferie? Det blir familieråd i påsken, alle skal bli hørt i dette hus. Forespørsel om utleiehus et varmt sted til jul er sendt, og vi kjenner skikkelig på det. Går det ann, dette her? Denne skuffen skal fylles, den er vanskelig.

Vi ble vel aldri telemarkskjørere, så det er vel på tide og gi bort det utstyret. Men det var jo det jeg kjøpte for skattepengene den gang for 15 år siden, jeg var så stolt, hadde aldri kjøpt noe så dyrt fritidsutstyr. Nå er det utdatert, lite brukt, men det må få et nytt hjem.

Det er liksom toppen av mislykket når man tar tak i skuffene sine og tømmer det utover. Mange urealiserte drømmer, men hvis det skal bli plass til nye, så må noe ut. Hvis det er fullt, så er det ikke plass til noe nytt. Så er det egentlig så mislykket? Er det ikke bare noen erkjennelser over at noe ble og noe ble ikke?

Det er snart vår, det skal ryddes, gamle drømmer skal erstattes av nye, fokuset er fremover og det er den veien vi kan gjøre noe med. Det er fint vær, kaffen er god, jeg har 2 nye krim bøker som bare venter på meg, men nå skal jeg gjøre noe nytt.... Jeg skal rydde i skuffene først, og SÅ skal jeg kose meg etterpå.