Nå har jeg tid, men hvor er dere?

Alt lå til rette, det var planlagt til minste detalj, avtaler var inngått, og endelig var det tid, tid til å være sammen. I dag skulle jeg være super mamma, og jeg hadde gledet meg.

Det har vært hektisk i det siste, og jeg tenkte at nå skulle de få den tid de fortjente, disse småtassene.  I dag skulle pc og telefon bort, og fullt fokus, ikke noe som haster.  

6 åringen fortalte meg nemlig  i fullt alvor her en morgen at han likte meg bedre før. Huff, da!

Her om dagen slo han hull i hodet, og vi kom stormende og det ble litt action. Alt gikk fint, og en liten småkar sa det så kjekt; det som er synd når barn blir syke, og må være hjemme fra barnehagen, er at da må de voksne passe på. Da kan de ikke på jobben, og da kan de få sparken. Huff, da, den satt altså!!

Eller den dagen 8 åringen kom litt tankefull hjem og var lei seg. I løpet av kvelden kom det for en dag. Hun hadde gitt en av jentene i klassen sparken fra klubben deres. Huff , da, den satt skikkelig!!

Hvor tar de det fra, disse småbarna? Vi snakker da ikke sånn? Vi jobber jo ikke mens de er tilstede, eller? Vi snakker da ikke om sånt, i nærheten av barna? Huff, da.

Men, i dag skal jeg ta igjen alt det tapte. Handling er gjort, alt på Kiwi denne gang, for å spare tid, jeg skulle hjem til småfolket mitt. Ingen skjorter er strøket, men kvelden er ennå ung. Bunaden passer ikke, så den slapp jeg i år. Huff, igjen.

Men hvor er disse barna som jeg skulle skjemme skikkelig bort? De som skal få jordbær og pannekaker til kvelds? Et skikkelig fruktfat står klart, til et barnetv de ikke ser på.

De var innom og spiste middag, men så forsvant de. De hadde noe på gang, og nå er hagen full av småfolk, som hører på musikk helt ut til trampolina. Her går Erta berta, Scream and shout helt naturlig om hverandre, litt ja, vi elsker, hjalmar og Beat it, om igjen og om igjen.

Så ringer det på døra, og en kompis av minstemann annonserer at min sønn er på vei og har noe med til meg. Så kommer han løpende, smilende med en flott hvitveis bukett og gir meg et kjempekyss og sier; god 17 mai mamma`n  min, rett foran kompisen sin.

Sukk, de vokser fort, hver hverdag må brukes godt, det er ikke mye tid vi har sammen.  Hver dag kan ikke være en fest, men en viss porsjon tilstedeværelse fortjener alle, både småfolk og store.

Riktig god 17 mai, vær tilstede og nyt dagen, innimellom bunader, selskaper, kakebaking, plikter og arrangementer. Husk, det skal være koselig, det er derfor vi gjør det. Vi må skape gode minner og godt fotfeste for neste generasjon!!