Godt nok, eller best?

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen, uovervinnelig, lykkelig, helt høy på livet, den gode følelsen. Jeg betød noe for noen, opplegget var bra, jeg visste akkurat hva som skulle skje, og jeg visste at det kom til å komme noe veldig bra ut av dette. Forventningene var store, jeg så utover, og jeg tenkte at dette er livet, sånn vil jeg ha det, vi var på det rette sporet, og her kan det gå veldig bra, hvis alle vil fortsette på denne veien nå.

Jeg rakk liksom å tenke på alt, den kvelden. Jo, det er mulig å få det akkurat sånn man vil, tenkte jeg. Det går an å ha en interessant jobb, være mor, trene, være engasjert i skolen, i barnehagen, være kone, være venninne, gjøre alt det en vil, det er fullt mulig for de som vil, HA! Tidsklemma, liksom. Halleluja!

2 uker etterpå lå jeg på sykehus. Jeg jobbet fra sykesenga, sendte meldinger, holdt på. Hadde smerter og innimellom enda større smerter. Jeg brukte den metoden jeg har lært; løp ut av kroppen opplevelse, kaller jeg den. Når smertene kom som sterkest, sånn som når man hadde rier, da løp jeg ut av kroppen og pustet litt. Det høres ganske vilt ut, men det fungerte.

Så ble det operasjon og jeg måtte slå av telefon og melde meg ut. Alt gikk bra og jeg fikk beskjed om å ta det med ro. Hadde ikke noe valg, ble på sofan en god stund. Måtte tenke, kjenne litt etter, evaluere og erkjenne at noe måtte endres. På nytt måtte jeg tenke igjennom hva som er den gode følelsen, hvordan det egentlig henger sammen, og om det er verdt prisen.

Jeg hadde blitt plutselig syk, det var løsbart, og nå var jeg frisk igjen, det kommer ikke til å skje igjen, snakk om flaks. Jeg hadde vært heldig, men jeg skjønte at jeg måtte skjønne noe mer enn dette, det var noe mer der.

Så bestemte jeg meg for at oppgaven ble å bruke ett år på å finne ut av det…. Hva er viktig for meg nå? Hvilke pasninger vil jeg være med på, hvor vil jeg være alene og hvordan vil jeg ha det sammen med andre. Hvor skal jeg hente energi og hvor skal jeg hvile. Hvem skal jeg være god for, hvorfor det, og hva skal jeg ikke gjøre.

Jeg fant ut at jeg ikke skulle gjøre noen drastiske endringer, jeg skulle justere mål og forventninger. Jeg skulle holde meg til mine mål, og jeg skulle si nei når jeg kom ut på stien. Det vanskeligste var å holde seg på veien, og ikke falle for fristelsen å vikle seg ut på stiene. Hver gang jeg var på vei, måtte jeg tvinge meg tilbake, men det fungerte. Jeg gjorde noen feil, og korrigerte, gjorde feil og korrigerte. Jeg startet med evalueringsmøter med meg selv daglig, og det gjorde godt. Jeg bestemte meg for å møte noen jeg hadde forsømt, men som jeg pleide å bruke tid med. Jeg bestemte meg for å ta den tiden tilbake, og det ga meg den samme energien som før, og de rette folka var der ennå. Det ga meg mer energi og jeg tok også fatt på en aldri så liten drøm.

Det var godt å være i flyt igjen, denne følelsen var ikke den samme som den gangen, den gangen som jeg var "uovervinnelig". Den følelsen kommer ikke tilbake igjen. Jeg kan godt forstå de som jager den følelsen, den som heter bli best, være uovervinnelig, sprenge grenser, smerter er gøy, eksponere seg, jage på, være rå, gjør mer enn sitt beste, hele tiden. Jeg fortsatte å gjøre det litt sånn innimellom, jeg har et konkurranseinstinkt som ikke forsvinner, men for det meste så holdt jeg meg på veien min. Jeg fant ut hva som var godt nok, og hva som det var spennende å jage etter, når det var viktig å gå etter det å være på sitt aller beste, hvor det ikke skulle eller måtte godtas noe under eller ved siden av. Det gikk fortsatt an å gjøre sitt aller beste i oppgaver og roller, men det var ikke nødvendig å legge den samme energien i alt.  Det var også sånn at noe tid må til for å hvile, restituere og hente tilbake energi.

Jeg sammenligner dette litt som å bruke opp en sang. I starten er den fin, så er den knall fin, så digges det, men så gir den ikke det samme, den blir brukt opp. Jeg ville ikke bli brukt opp, jeg ville være aktuell, jeg ville bli hørt, jeg ville være viktig for noen, også for meg selv. Jeg vil ha melodien som kan høres om og om igjen, og det måtte endringer til på mange plan.

For eksempel så ble det mer støv og rot i heimen, barna måtte gjøre mer selv, venninner som kom på den vanlige “treffen vår” fikk grønnsaker og dip 4 ganger på rad. En stund var vi bare på besøk hos andre, og klarte ikke gjengjelde gjestfriheten, sånn måtte det bare være.

Godt nok holder mange ganger, best er godt, men ikke hele tiden, med litt hvile av  noe slag innimellom, sånn ble det i hvert fall for meg!