Det går bra, jeg kommer med en gang, sa onkel

Klokkene klang og jeg løp mot trappene, dørene var på vei til å lukke, og jeg måtte komme meg inn før de gikk helt igjen.

2 minutter etterpå satt jeg på den vonde benken, og der kom tårene, og så mange av dem som skulle ut....... Det var trist, trist, trist, her er det mange som er i sorg.

Jeg  hører presten beskrive en mann jeg kjenner og ikke kjenner, de snakker om en familie og en fortid som jeg kjenner og som samtidig er en annen, enn slik jeg husker. Det slår meg at det er så mange versjoner av en hendelse, av livet som leves.

 Jeg tenker at det er helt greit, jeg ser på kransene, ser på menneskene, ser sorgen til de jeg har nær, og samtidig kjenner jeg min egen. Min favoritt onkel er borte, han ble plutselig syk. Hva vil jeg huske av han, hva tar jeg med meg videre, hva kan jeg lære av han?

Han levde hver dag, og det var virkelig det han gjorde. Han var også tilgjengelig, og tilstede for de som ville. Han har kjørt meg og min surresøster og favoritt fetter overalt. Tenk hva han fikk med seg av våre knis, tårer og betroelser. Han gjorde det samme med sine barnebarn. Han kjørte, han kjørte og han kjørte dem, akkurat der de skulle, ventet, og kjørte dem tilbake. Han kjente ikke bare oss, men våre venner, og sine barnebarns venner.

Han hjalp meg å flytte i Oslo, han har bært mine pappesker. På det mest travle, når jeg ikke har hatt noen å spørre, så har jeg tenkt; skal jeg ringe onkel? Jeg gjorde det aldri, men hvis jeg hadde gjort det, så hadde han kommet. Hvorfor gjorde jeg det ikke?

Jeg sitter på den vonde benken og gråter igjen, for en fantastisk prest, han kan virkelig få sagt det. (Takk Øystein Aronsen, du gjorde en vanskelig time både vond og god. Jeg vet du er ny i jobben din, og jeg beundrer din ydmykhet og hvordan du tar oss igjennom sorg, latter, glede og alt vondt, alt i løpet av svært kort tid. Ja, jeg rakk også å dvele over det, jeg.)

Jeg legger fra meg sorgen der på benken, nå er det over. Jeg fikk aldri sagt til onkel at jeg satt pris på han, og det er det dumme. Jeg tar med meg erkjennelsen opp fra benken, og tenker at det er ikke for sent, jeg kan fortsatt bry meg. Onkel er borte, men jeg har min surresøster og favoritt fetter igjen.

Før jeg dro kjøpte jeg 2 store gaveposer som jeg fylte med alt annet enn blomster.  Akkurat passe upassende innhold, samtidig akkurat det som skulle til for at jeg i et lite sekund hørte deres gode latter og et snev av deilig fjas i en ellers ufattelig trist dag.

Det går bra, sa onkel alltid, og det gjør som oftest det!

Til minne om onkel, som levde hver dag, var tilstede og så lyst på livet! 

Fred være med deg!