Mønster som gjentar seg

Jeg ble så overrasket, jeg trodde jeg var kommet over dette nå. For et tilbakeslag. I helgen var jeg på kurs og det skjedde nok en gang. Jeg var yngst! Yngst igjen, minst erfaring, minst å skryte av, minst å vise til. De andre var proffe, og jeg lurte som de gjorde; "hva gjør hun her, hva gjør jeg her"? 

Jeg vet ikke hva de tenkte, men alltid der og da, så er jeg ganske sikker på at det er det de tenker om meg, snakk om selvsentrert greie. Så sikker er jeg, at jeg ihvertfall ikke sier for mye, eller er for frempå, eller særlig synlig. Snarere tvert imot. Når noen snakket med meg så tenkte jeg at det er sikkert fordi de syntes synd på meg, eller er høflige. (hallo!!)

Det å være yngst er krevende innimellom. Det er jeg selv som setter meg i disse settingene, og dette har jeg trent mye på, i omganger over flere tidsepoker. Det er mye fokus i mediene om det å være eldst, det å være "utgått på dato", eller ikke lenger bli verdsatt som før.

Det er ikke fokus på det å være yngst, det å være ferskvare, kanskje for ung, kanskje mangle autoritet og erfaring. Noen ganger skrives det om unge og lovende trainees, men dette er ikke helt det samme. Det er mange som er unge med krevende oppgaver, verv eller stilling. Noen får masse oppmerksomhet, og blir fremstilt som fremadstormende, flinke, unge og dyktige, som feks Tinteguri. Eller vågale og litt artige, som han som vil bli ny rektor på universitetet.

Men mange som meg, jobber hardt med stempelet yngst, og setter seg litt fast i det. Noen ganger har man gitt seg dette stempelet helt på egen hånd, andre ganger får det rett og slett fokus, og kan gå utover selvfølelsen. Med tiden går jo dette over av naturlige årsaker, men kan være krevende i sine stunder. 

Jeg trodde min tid som yngst var over. Jeg trodde mitt fokus på å stole på meg selv, jobbe hardt, prøve/feile og trene mentalt, hadde gitt meg det jeg trengte. Jeg trodde jeg var  kvitt den følelsen som yngstemann stempelet mitt, gir meg. Her kom den følelsen tilbake, og jeg kjenner litt på den nå.    

Men, det var ikke synd på meg i helgen, det var mange hyggelige folk og jeg lærte mye av å høre på de med lang erfaring. Det var bare et kurs, alle var der for å lære, og det var det vi hadde til felles. Ikke alder, ikke erfaring, ikke tidligere arbeid, ikke samme fagområder. Vi var der for å bli kjent med andre som hadde andre erfaringer enn oss innenfor et begrenset tema. Mange jobbet alene, og så dette som en mulighet til å få litt inspirasjon, noen var ensomme i sitt arbeid. Noen har mer tid til denne interessen, enn de har hatt før, andre var mer travle enn noen gang.

Jeg er ikke ensom i mitt arbeid, jeg blir inspirert hver dag, jeg jobber sjelden alene, men mest med mange folk som gir meg energi, jeg har ikke nok tid til å jobbe med dette fagområdet jeg var for å lære om.  Om jeg var yngst eller om de var eldst var ikke tema.

Jeg legger herved yngstemann stempelet mitt tilbake i skuffen, og koser meg over alle de flotte menneskene jeg møtte i helgen. Disse ville jeg aldri ha møtt, deres erfaring ville jeg aldri ha fått en del av, om jeg ikke var tilstede. Men, jeg var tilstede og fikk høre om andres erfaringer. Kanskje jeg kan komme litt lettere i gang med dette som de har strevet med i mange år, som de delte med hverandre og meg. Kanskje jeg kan gå på samme stien som noen av de andre har gått på.

Neste gang jeg kjenner at jeg får yngstemann følelsen over meg, så skal jeg tenke over min gode opplevelse fra denne helgen! Jeg er for at yngstemann og eldstemann må bruke mer tid sammen og utveksle erfaringer!